Denne skrev jeg da for en eller to uker siden, husker ikke helt. Men, hvis du ikke skjønte det..:
Ingenting av det jeg skriver er ekte, med mindre jeg sier at det er det. Det er ren dikting, selv om ting jeg har sett/hørt/opplevd speiles i fortellingene. Men ikke i denne, det må jeg si.
Døden. Så nær, hele tiden, men allikevel så fjern. Hvem tenker på døden, med mindre den står på trappa? Ingen tenkte på døden, der vi satt i klasserommet, en hustrig vinterdag i desember. Bortsett fra en. Alle hodene var fylt med jul, gaver og tentamen, så døden fikk ikke plass. Men... Døden var der uansett. Vi visste det bare ikke. Vi visste ikke at hun som satt fremst på vindusrekka bare tenkte på døden. På hvordan, hvor og når hun skulle gå den i møte, og hvorfor. Men nå vet vi at hun tenkte på den. For nå er hun ikke mer.
Et liv gikk tapt den dagen. Det var få som kjente henne, og ingen som var vennen hennes. Hun var ensom, men det virket ikke på oss som om hun hadde noe i mot det. Noen, de som hadde mest skyld, sa at det var hennes egen feil. Fordi hun aldri tok kontakt. Fordi hun ikke var som oss, fordi hun hadde egne tanker og meninger. Men hun sa dem aldri. Hun sto aldri opp for seg selv. Så hvordan hadde hun nok mot til å ta sitt eget liv? Hvordan klarte hun og svelge pillene? Ja, for hun tok piller. Ville vel ikke lage så mye rot, ville ikke få oppmerksomhet. Men hun fikk oppmerksomhet. Hun var fjorten, på lik linje med de som, på sett og vis, myrdet henne med kaldt blod.
For er ikke ungdommen i dag opplyst? Vi leser bøker, ser tv, er på internett. Vi vet om krigene i Irak, og sulten i Afrika. Så hvorfor er det enkelte av oss som bidrar til at liv blir tapt her, i et av verdens rikeste land? Hvorfor var det ingen som fortalte oss konsekvensene av handlingene våre før det var for sent? For alle var med. Ingen var helt uskyldige her, selv om flere ikke var klar over hva de gjorde en gang. For bare ved å ikke innlemme denne jenta i gjengen, ved ikke å invitere henne på festene og overnattingene, gjorde vi henne til ingenting. Vi tømte henne for alt: selvtillit, følelser, meninger.
Jo da, de som aktivt mobbet henne, de har mest skyld. Men ingen var uskyldige i denne saken. Bortsett fra jenta, som kun kan betraktes som et offer. For hva hadde hun gjort for å fortjene dette? Er det blitt slik i dette land, at man ”fortjener” å dø fordi man ikke er superpopulær og bruker skjørt som dekker fem centimeter av bena dine? Er det slik at man ikke er verdt noe fordi man ikke bruker flere hundre kroner i måneden på nye klær, nye hårprodukter og ny sminke? For i så fall flytter jeg. Pronto.
Men altså. Denne jenta på fjorten, som hadde en far, en mor og en lillebror. Hvem skal ta seg av broren nå, når hun er borte? For foreldrene drikker, og faren slår. De sjangler seg inn døra klokken fire om natten, etter at den lille gutten nylig har lagt seg, fordi han har gjort alt husarbeidet, gjort leksene og laget mat. Denne jenta, tenkte hun ikke på det?
Jeg husker en gang, jeg tror det var i femte klasse. Vi hadde svømming på skolen, i gym. Alle elevene konkurrerte om å være først ut av garderoben, først i vannet, først i alt. Hun kom ikke inn i garderoben før alle jentene var gått, kom ikke opp før alle var for opptatt med å sprute vann på hverandre. Men jeg så. Og det jeg så, var ikke pent. Badedrakten hennes var litt for trang, så den satt helt inntil kroppen hennes. Men.. det var så feil? Ribbena stakk ut, hoftene stakk ut, skuldrene stakk ut. Det var som om noen hadde tatt et skjelett og bare dratt et skinn utenpå. Og skinnet var ikke vakkert det heller. Opprinnelig var den kritthvit, selv om sommeren nettopp var over, men hele huden var dekket av blålilla, gule og grønne blåmerker. Slag fra faren. Og ingen reagerte. Ikke jeg heller, og det skammer jeg meg over. Jeg bare trakk blikket fort til meg, og så ikke mer på henne den uka. Mandagen etterpå hadde jeg glemt hele greia. Men jeg husket det da jeg møtte faren hennes i begravelsen, som tre stykker fra klassen var i. Tre stykker. I begravelsen til en jente vi hadde møtt hver dag i ni år?
Men noe som virkelig overrasket meg, var læreren vår. Dagen etter selvmordet, kom han inn i klasserommet i første time, som vanlig. Man kunne se at han var opprørt. Han hevdet at han var sjokkert, siden vi hadde gått så langt. Han holdt en lang tale om oppførselen til enkelte av elevene, uten å nevne navn, og sa til slutt at hun ikke var blant oss lenger. Det var så rart, fordi han aldri hadde hatt noe å si om saken tidligere, og mobbingen hadde pågått i flere år. Det var jo åpenlyst, så hvorfor så han, og resten av verden, det ikke før det var for sent?
Hun tok livet av seg den 1. desember, som en jakke hun knappet opp og lot falle til gulvet. En jakke som hadde klødd og plaget henne i flere år, men en jakke like fullt. Man kaster vel ikke en jakke på den måten der?
Skolen begynte på igjen 5. januar. Vi hadde da fått over en måned på oss til å tenke på dette, reflektere over det, og sørge. Jeg håpet, på sett og vis, at jeg kom til å merke mer av fraværet hennes etter juleferien, når alle var ferdig med tanker om tentamen og julegaver. Men det gjorde jeg ikke. Ingen sa et ord om henne resten av skoleåret. Jeg lurer fortsatt på om noen i det hele tatt skjenket henne en tanke. Jeg gjorde det. Jeg klarte nesten ikke å slutte å tenke på henne. For det som irriterte meg, var at jeg så vidt husket hvem hun var. Jeg husket navnet hennes, og framtoningen hennes, men jeg klarte ikke å se for meg ansiktet hennes. Jeg visste ikke hvordan hun ble når hun smilte, lo, sang, eller gråt. For jeg hadde aldri sett henne gjøre det før. For meg, og det fleste andre, var hun bare en grå skikkelse med en stille, rolig stemme, som ikke gjorde noe særlig av seg. Så hvorfor måtte vi mobbe henne?
Det begynte i femte klasse, tror jeg. Omtrent et halvt år etter at jeg så henne i svømmehallen. Folk begynte å kalle henne ting. Kaste ting på henne. Pinner, steiner, hva som helst som var tungt og hardt. Hvis de hadde muligheten til å skade henne på noe vis når hun gikk forbi, eller bare så mye som så mot dem, tok de den. Det var noen som var verst, så klart. Og andre som bare hengte seg på fordi de fem første syntes det var kult. Og så var det resten av oss, som så på, men som aldri løftet en finger for å stoppe det. Som aldri sa i fra.
Etter noe jeg tror var et år, ble det verre. Da begynte de å slå. Hardt. For hun sto jo ikke i mot. Hun bare sto der og tok i mot det hun fikk, sloss aldri tilbake. De var som dyr. Avtalte steder og tider de skulle banke henne opp. Brukte timesvis på å finne en stor, kald vanndam de skulle dyppe henne i. Bygde opp sitt eget lager av snøballer med steiner i, som de kunne kaste rett i ansiktet hennes. Jeg skammer meg over å ha vært en del av det fellesskapet. Jeg burde ha stoppet de, og det visste jeg. Men jeg gjorde det aldri. Hvorfor skulle jeg gjøre det? Jeg hadde aldri vekslet et ord med henne, bortsett fra i skolesammenhenger, som hvis jeg måtte låne et viskelær.
Jeg husker også hvordan det var når vi hadde gruppearbeid. Lærerne hadde en helt egen måte å dele oss opp i grupper på, som alltid førte til at hun havnet på gruppe med de som hatet henne mest. Så det endte som oftest med at hun satt et annet sted i klasserommet og skrev i den utslitte kladdeboken hennes, på et eget prosjekt. Men det merket ikke lærerne, for de spurte henne aldri om noe når oppgaven skulle fremføres. Dessuten sørget hun ofte for å være syk da, slik at hun ikke skulle ødelegge for gruppen sin. Jeg tror ikke det var omsorg som førte til den handlingen, det var nok heller konsekvensene for hva som kom til å skje hvis hun ikke gjorde det.
Den hadde makt over henne. Det er ikke til å unngå. Hun fryktet dem, men hadde ingen muligheter til å unngå dem. Hun var som en mus de hadde fanget i et bur, og som de jevnlig terroriserte for ingen annen grunn enn deres egen glede. Det var skummelt å se på, egentlig. Når de satt og planla deres neste trekk mot henne, kunne du se en ild bak øynene deres som aldri var der ellers. Ikke på skolen i allefall. Det er merkelig, hvordan de kunne bli så engasjerte i å ødelegge en annen persons liv, som om det bare var en papirbit de satt og rev i stykker uten å tenke over det. Hvorfor forsto de ikke at papirbiten var verdifull, en del av et kunstverk?
Døden. Så nær, hele tiden, men allikevel så fjern. For hvem tenker vel på døden?
