Å være der

Ny historie - isj ting på vei! Det er vel egentlig ikke en historie, i og med at det ikke er handling, men det er kanskje noe å tenke over?

Å være der. Det er det som gjelder til slutt. Ikke bare på dager som 17. mai, julaften og bursdagen din. Hele tiden. Den dagen du får din første 6er i naturfag, og den dagen du kommer hjem med din første kjæreste, skal man være der. De dagene du egentlig ikke vil noe som helst, og trenger en armkrok og ligge i. Når du blir lei deg fordi du fikk 3- på matteprøven, og når du innser at din store kjærlighet ikke vet navnet ditt. Når du en dag innser at bestevennen din er falsk, og at den jenta du bare så vidt har snakket med et par ganger viser seg å være det snilleste mennesket du har møtt, skal man være der. Det er de små tingene som utgjør livet vårt, og det er de som virkelig gjelder. Når du blir gammel og sitter og mimrer, vil du ikke huske hva du fikk på julaften av foreldrene dine når du var 14 år gammel, men heller at det var den dagen kjæresten din troppet opp på døra med en kjærlighet på pinne og en klem, fordi han kom hjem fra Syden to timer tidligere, og ikke ville kjøpe en stakkarslig julegave på tax – free, men heller vente til butikkene åpnet etter julen. Men han kunne ikke ikke gi deg noe heller, så derfor.. vel. Du forstår.

Men.. Hva om du har et menneske som du elsker, men som ikke er der, og aldri har vært det heller.. kan du stole på vedkommende da? Kan du stole på at denne personen egentlig elsker deg tilbake? For dersom man elsker en person, vil man ikke da prøve, så godt man kan, å være i livet deres? Ok. Så den som burde være der, er ikke der. Hva gjør du da? Dytter du vedkommende ut av livet ditt for godt, og gir slipp på alle følelsene du har for ham / henne? Er det egentlig mulig, i praksis? For hjernen kan ikke overstyre hjertet – tror jeg. Jeg vet i allefall bare at det aldri har funket for meg. Tingen er vel bare at man må gi det litt tid, og se hva som skjer. Kanskje, en dag, når du egentlig har gitt opp håpet på at den personen som egentlig burde vært der, ikke kommer til å være der, ringer vedkommende plutselig<, og sier ”hvordan har du det? Sånn, egentlig?” Så kjenner du bare en jublende, sprudlende følelse inni deg, og forstår at det faktisk er noen som bryr seg, alikevel. For vi er ikke alene i verden, uansett hva man måtte tro. Når livet ikke har farger lenger, vil man likevel ane et hint av grått i utkanten av svartheten, eller det så mye omtalte lyset i enden av tunnelen. Håp, folkens. Det er det som driver oss videre. Håpet om at vi betyr noe for noen, at vi ikke er helt ubetydelige.

Men så, igjen, er det dette med ikke å ta noe for gitt. Tenk om du har en venn, slektning eller bare bekjent som har det slik, og som ikke har noen lyspunkt i livet. Burde ikke samfunnet oppdage dette? Nei. Samfunnet gjør ikke det. Det er derfor de nærmeste på ta tak i problemet og fikse det, før det går for langt. Er det så vanskelig å bare gi en klem, smile, eller rett og slett bare si hei? Det burde ikke være det. Ikke hvis du bryr deg. Ikke hvis du vil være der, når de små tingene skjer. For det er det som gjelder, til slutt:

Å være der.